Bærer organiseringen av norsk skole preg av bristende kompetansebevissthet?
Jeg ble inspirert av en diskusjon på Facebook og bestemte meg for å skrive ned noen tanker om norsk skole. Jeg har selv vært i skolen - grunnskole som videregående - i flere år, og har sett at skoen trykker - litt her og litt der.
Diskusjonen jeg nevnte innledningsvis hadde sitt utgangspunkt i et blogginnlegg fra Borgestadklinikken Blå Kors Sør og KoRus-Sør, der man stiller spørsmålet om hvorvidt man har et favorittbarn eller ei. Det refereres også til en undersøkelse i en barnehage, der det ble avdekket tankevekkende resultater: http://blogg-borgestadklinikken.com/2013/12/19/tor-du-innromme-at-du-har-et-favorittbarn/. Ikke alle barn er like godt likt, og hva handler dette om? Gjelder det på flere arenaer; hjemme så vel som i barnehagen?
Så altså; diskusjonens utgangspunkt handler ikke direkte om skole, men temaet kan etter mitt syn godt knyttes til dette, noe også diskusjonen dreide i retning av. Barn blir forskjellsbehandlet på skolen. De "uoppdragne", de med adferdsvansker er i mindre grad likt enn andre som fremstår som pliktoppfyllende og tilforlatelige. Og hva handler dette om?
Som nevnt har jeg tidligere vært i skolen. Jeg har vært der i mange år. Og en ting jeg aldri har sluttet å undre meg over, er klassestørrelsene. Og like mye at det i så liten grad stilles spørsmål ved dette. Hvordan skal en lærer makte å se 25-30 elever på én gang? Langt mindre klare å tilrettelegge for såkalt tilpasset opplæring. Og samtidig håndtere den usynlige, den utagerende, den evnerike, den med ADHD - og alle de andre - på én gang? Det er åpenbart at det utløser et kapasitetsproblem av rang. Men også; hvor har man det egentlig fra at en lærerutdannet person - i første rekke fagutdannet - også skal ha kompetanse til alt dette?
Så får man da skadelige utslag som at barn ikke blir likt. De forstyrrer undervisningen. De forstyrrer de andre elevene. De finner seg ikke til rette og viser dette gjennom adferd som kan være vanskelig å tolke. Og vanskelig å akseptere dersom det ikke er rom for slike tolkninger. Og det er det ofte ikke rom for i et klasserom med opptil 30 elever. Læreren skal lære bort fag og med sin pedagogiske kompetanse tilrettelegge for at læringen får best mulige forutsetninger. Men det er ikke nok når utfordringene man står overfor går langt utover faglige og pedagogiske emneområder. Og hvor ukorrekt det enn lyder: Kanskje er det menneskelig å kjenne på følelsen av ikke å like noen som til stadighet utfordrer balansen i ens arbeidshverdag? Kanskje i kombinasjon med at man kjenner på at ens kompetanse ikke strekker til?
Hva om man forsøkte med å redusere klassestørrelsene, ansette et bredere spekter av fagpersoner ved skolene; eksempelvis ved å opprette flere sosiallærerstillinger med krav til spesialpedagogisk kompetanse? Hva om man også i større grad institusjonaliserte helsefaglige stillinger i skolen?
En skolehverdag byr ikke bare på faglig-pedagogiske utfordringer. Kanskje burde man ta konsekvensene av det og tenke nytt? Ja, det vil kreve ressurser, men det er ikke usannsynlig at problematikken uansett vil koste samfunnet penger. Dog kanskje til andre tidspunkter, i andre settinger og fra andre budsjetter?
Og kanskje er kompetanse et vel så viktig stikkord her? Bevissthet rundt hva slags kompetanse man virkelig trenger i en kompleks skolehverdag.