Om penger, fordeling og sosiale utfordringer

Fordeling av goder og byrder i samfunnet er et til enhver tid aktuelt og stadig debattert tema. Ikke minst har en del aspekter ved dette vært fremme i lyset i forbindelse ved vårt nylig avholdte stortingsvalg og forestående regjeringsskifte.

Det er blant annet uttalt politisk uenighet omkring et tema som beskatning, noe jeg vil bruke som eksempel innledningsvis. Nå varsler den påtroppende regjeringen blant flere tiltak i så måte, at arveavgiften vil bli foreslått fjernet. Mange trekker et lettelsens sukk over det og tenker at en slik måte å belaste den jevne borger på, virker dypt urettferdig. Man trenger heller ikke lete lenge på nettets søkemotorer for å finne ulike eksempler på at dette temaet blir belyst, eksemplifisert her: http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/Oystein-19-fikk-en-regning-pa-arveavgift-pa-450000-kroner-7298781.html#.UlqvPVDxraw, http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/--Det-foles-som-om-staten-er-litt-for-gradig-7288788.html#.UlqvtFDxrax og http://morgenbladet.no/debatt/2013/rettferdig_arveavgift#.UlqmbVDxraw

Det er ingen tvil om at det går politiske og ideologiske skillelinjer her. Og det finnes velbegrunnede argumenter for flere syn i debatten om fordeling av goder. Det er ingen enkle spørsmål eller enkle svar vi snakker om her. Man vil kunne hevde at det er urettferdig å straffe folk bare fordi er privilegerte og arver verdier. Disse verdiene er det jo allerede betalt skatt for. Ikke desto mindre vet vi at arv er ulikt fordelt og at dette er noe av det som sterkest er med på å opprettholde skjevheter mellom mennesker. 

Boken Ulikhetens pris  gir interessante perspektiver til denne debatten. De britiske samfunnsmedisinerne Richard Wilkinson og Kate Pickett viser hvordan en rekke sosiale problemer er direkte knyttet til grad av økonomisk ulikhet. Et hovedbudskap er at ulikhet skaper hierarkier som bryter ned tilliten blant borgerne, noe som videre bidrar til at sosiale problemer og utfordringer oppstår. Eksempler på dette kan være rusmisbruk, psykiske problemer og vold. Systematiske skjevheter med hensyn til utdannings- og karrieremuligheter, samt levealder blir også dokumentert. 

Et annet og vesentlig element her er at alle taper på at ulikhetene blir store i et samfunn; også de rike. For eksempel viser forfatterne at rike mennesker i land med små ulikheter har det bedre og lever lenger enn rike mennesker i land med store skjevheter. Land som har nådd et visst utviklingsnivå bør således ikke strebe etter å bli rikere, men heller etter å fordele goder og byrder jevnere blant befolkningen. Følgende link leder til en fyllestgjørende omtale av boken: http://wp.respublica.no/?p=1808

Figuren under viser hvordan dette fordeler seg mellom de land som har vært gjenstand for oppmerksomhet i dette arbeidet:

Vi kan så langt konkludere med at Norge og Skandinavia ligger godt an. Samtidig registrerer jeg med interesse at Japan og USA representerer ytterpunktene i analysen. Dersom man ønsker å skape best mulige rammevilkår for alle mennesker i et samfunn, vil det utvilsomt være avgjørende å basere dette arbeidet på kunnskap. I et slikt perspektiv vil det være risikabelt å overse de argumenter og den dokumentasjon som denne boken presenterer.

Om forbrytelse og straff - og om forebygging og rehabilitering

Jeg hadde egentlig ikke tenkt å skrive om dette, i hvert fall ikke akkurat nå, men så gjør jeg det likevel.

Det har den siste tiden vært mye snakk om straff og kriminalpolitikk, ikke minst i kjølvannet av den ytterst tragiske drapssaken i Ålesund. En ung mann gjør seg skyldig i voldtekt og drap på en ung kvinne mens han venter på å bli innbragt til soning for en voldsdom. Det har selvfølgelig skapt reaksjoner. Noe annet ville ha vært oppsiktsvekkende. Riksadvokaten har bedt Sunnmøre politidistrikt forklare seg omkring saksgangen i forbindelse med drapssiktedes domfellelse i januar. Carl I. Hagen har gått ut og beskyldt den rød-grønne regjeringen for å være ansvarlig for den unge kvinnens død. Ordet snillisme er blitt brukt om norsk kriminalpolitikk. Vi beskytter ikke samfunnet overfor farlige mennesker. Debatten har også gått i sosiale medier.

Ja, hva slags kriminalpolitikk vil vi ha i Norge? Det blir fra flere hold hevdet at vi har for korte straffer her til lands. Det blir også hevdet at samfunnet ikke fanger opp "tikkende bomber" før det er for sent, og at vi dessuten ikke lykkes i å rehabilitere dem som sitter fengslet og som skal ut i samfunnet igjen. Det kan synes å være noe som ikke er godt nok i det kriminalitetsforebyggende arbeidet, både med henblikk på offer og gjerningsperson.

Samtidig kan det synes å gå en ideologisk skillelinje i forhold til vektlegging og syn på hva som bør prioriteres. Grovt sett og unyansert fremstilt, finner vi dem som ønsker å sperre de kriminelle inne, gjerne for godt. Har man forbrutt seg mot norsk lov og forvoldt andre skade, har man seg selv å takke for at man ikke lenger befinner seg i det gode selskap. Det er ikke disse menneskenes velferd Norge kan prioritere. De må holdes borte fra samfunnet.

I den andre enden av den ideologiske skalaen vektlegges rehabilitering tungt. De kriminelle skal tilbake til samfunnet, og da må nøkkelen være å få til en rehabiliteringsprosess, slik at den tidligere domfelte kan fungere best mulig når vedkommende har gjort opp for seg. Det vil vektlegges at forskning slår fast at man ikke blir mindre kriminell av å sitte i fengsel. Slik sett "virker ikke" straffen. Bakenforliggende årsaker til den kriminelles adferd står også sentralt. 

Uansett hvordan man ser på dette, vil det være urealistisk å tenke seg at det er mulig å beskytte samfunnet mot alle potensielt farlige mennesker til enhver tid. Det vil være problematisk å rettferdiggjøre at en person, selv om vedkommende har en volds- eller sedelighetsdom bak seg, kan holdes innesperret "for alltid". Da måtte det innføres reelle livstidsdommer for alle volds- og sedelighetsforbrytelser. Riktignok har innføringen av forvaring åpnet noen muligheter som ikke var tilstede før, men det fungerer likevel ikke på denne måten, og i den utstrekning. 

Fremskrittspartiet foreslo allerede i 1991 at man innførte kjemisk kastrering av mennesker som hadde utført alvorlige overgrep overfor barn. Dette har ellers i liten grad har vært tematisert i forbindelse med norsk kriminalpolitikk. Det ville uansett ha medført behov for utredning av eventuelle bivirkninger og konsekvenser av disse. 

I kjølvannet av 22.juli-tragedien ble Anders Behring Breiviks liv og oppvekst viet mye oppmerksomhet. Han var visstnok et krevende barn og fikk ikke den oppfølgingen han burde ha fått. Det ble satt spørsmålstegn ved hvorfor barnevernet ikke var mer aktive da han vokste opp. Likeledes ble det stilt kritiske spørsmål ved hvorfor ikke hans aktiviteter, det være seg i høyreekstreme nettmiljøer, eller forberedelsesarbeidet på gården han leide, var blitt fanget opp. Kunne tragedien ha vært avverget dersom samfunnet Norge i ulike faser av hans liv hadde fulgt bedre med - og dermed fulgt bedre opp?

Når det gjelder rehabilitering, er det også lett å se en del utfordringer. Dette stiller særdeles store krav, både til utredning av den enkelte og til oppfølging. Det vil også være svært ressurskrevende, både med hensyn til menneskelig og faglig kompetanse, og i forhold til lokaliteter. Soningskøene som eksisterer i dag, er en indikasjon på det siste. 

Det er et langt lerret å bleke her, og det kan synes som en uoverkommelig oppgave å få det til. Vi står foran et stortingsvalg. Det kan være grunn til å vente visse endringer i kriminalpolitikken og tenkningen rundt denne, dersom vi får et regjeringsskifte. Her vil de ideologiske skillelinjene komme til syne. Men dette vil neppe være enkelt for noen regjering. For tematikken er uhyre kompleks. Og egentlig inneholder den mange diskusjoner. Den handler om forebygging av kriminelle handlinger, på mange nivåer, og den handler om reaksjoner på den kriminaliteten vi ikke har klart å forebygge. Den handler også kommunikasjon mellom de berørte etater og institusjoner, og om organisering.

Å ha et overordnet ansvar for kriminalpolitikken, må blant mange krevende oppgaver, være en av de mest krevende en regjering kan stå overfor. Temaet har så mange lag, involverer så mange, og kan få så fryktelig tragiske utfall når noe går galt. Men Norge sitter på mye kunnskap og forskning på området. Det må være et mål å bli stadig flinkere til å dra nytte av dette.

Om å angripe avdøde

Da jeg leste følgende artikkel: http://www.vg.no/sport/friidrett/artikkel.php?artid=10135590, kjente jeg at jeg reagerte. Innholdet opprørte meg. Ikke at jeg er spesielt interessert i idrettsprestasjoner - i hvert fall ikke mer enn gjennomsnittlig. Men dette er et angrep på en avdød person og hennes ettermæle. Grete Waitz vant en rekke ganger New York Marathon, et løp Ingrid Kristiansen ikke ble invitert til å delta i. Dette kaller hennes ektemann "løpsfiksing" i et brev han i fjor høst sendte til Kulturdepartementet, Idrettsforbundet og Antidoping Norge.

Noen ganger vil det kanskje være nødvendig å la være å ta hensyn til at en person ikke kan forsvare seg. Men da må det dreie seg om graverende ting. Her handler det om at Grete Waitz ble invitert til et idrettsarrangement som Ingrid Kristiansen ikke ble invitert til. Som Truls Dæhli også presiserer i følgende komentarartikkel: http://www.vg.no/sport/friidrett/artikkel.php?artid=10143424, er New York Marathon et arrangement man ikke trenger å kvalifisere seg til, som eksempelvis OL og VM. Arrangørene av New York Marathon står fritt til å invitere hvem man måtte ønske.

At man har ønsket å invitere Grete Waitz og ikke Ingrid Kristiansen, kan nok ha vært tungt for sistnevnte og kretsen rundt henne. De to representerer sammen en epoke i norsk idrettshistorie som mange av oss vil huske godt. Men det er ingen tvil om at Grete Waitz ble oppfattet som "hakket vassere", og at hun rett og slett var mer populær enn sin konkurrent. Det var sikkert ikke lett for Ingrid Kristiansen.

Men - det handler definitivt ikke om juks og "løpsfiksing", som Arve Kristiansen velger å kalle det. Det er et stygt angrep på en avdød persons ettermæle. Her hadde det vært på sin plass å finne en annen kanal for å få utløp for frustrasjon og bitterhet. Og det er trist at han ikke skjønner det selv.

Dialog eller monolog? Person eller parti? Om politikere og sosiale medier

Sosiale medier er blitt en stadig viktigere arena for politikere - ikke minst i en valgkampinnspurt. Facebook og Twitter brukes strategisk for å nå frem til velgerne.

På forskning.no fant jeg interessant lesning om dette temaet: http://www.forskning.no/artikler/2013/juli/363305. Politikernes bruk av sosiale medier for å profilere seg selv og sine partiinteresser er gjenstand for forskning i prosjektet Sosiale medier og valgkamp ved Institutt for medier og kommunikasjon, Universitetet i Oslo. Prosjektet startet i 2012 og skal pågå i fire år.

Prosjektleder Gunn Enli peker på interessante tendenser og funn som økt personifisering, økt uavhengighet i forhold til journalister, og at politikernes PR-rådgivere i økende grad styrer markedsføringen. Personifisering har lenge vært et tydelig trekk ved profilering av politisk budskap. Like interessant er den uttalte maktforskyvningen fra presse og journalister over til PR-rådgivere. - De sosiale medienes inntog har ført til at politikerne – og kanskje aller mest deres PR-rådgivere – har tatt tilbake noe av kontrollen de mistet til journalistene, mener Enli (fra artikkelen i forskning.no).

Mitt inntrykk er at mange politikere ønsker å gi et folkelig og tilforlatelig inntrykk av seg selv, som et tillegg til det politiske budskap. Det varierer i stor grad hvor langt de enkelte går i å presentere seg selv på en privat og folkelig måte, men det synes å være et synlig trekk hos mange sentrale politikere:

 (Hentet fra Facebook)

Et annet spørsmål jeg er opptatt av i denne sammenhengen, er hvorvidt politikerne bidrar til mer dialog ved sin bruk av sosiale medier. Gunn Enli mener å kunne spore en større vilje til dialog blant norske politikere sammenlignet med amerikanske. Jeg slår meg likevel ikke til ro med det. Våre sosiale medier er, i motsetning til tradisjonelle medier, preget av interaktivitet. Det er det de er til for. Men jeg føler meg likevel ikke sikker på at de fungerer slik i de tilfeller der politikerne benytter seg av dem. 

Jeg går igjennom mange dialogtråder fra sidene til flere av våre norske politikere. Det er mye engasjement blant tilhengerne, altså publikum. Uttalelsene og bildene politikerne legger ut, får stor oppmerksomhet og mange kommentarer. Men det er ikke lett å få øye på noen svar fra politikerne i disse dialogtrådene eller kommentarfeltene. Jeg har selv ved enkelte anledninger dristet meg til å kommentere - og også til å legge ut noe på slike politikersider. Det er aldri noe svar å få.  Noe lignende kommer også til uttrykk fra en leser under artikkelen i forskning.no: Sosiale medier er et fantastisk verktøy for å komme i direkte kontakt med politikerne for å stille spørsmål man vil ha svar på. Dessverre er det ikke alltid man får svar, men det forteller jo en god del det også 

Selvsagt skjønner jeg at de har mye å gjøre, og at de får mange henvendelser. Det ville være umulig å svare hver enkelt på innspill og henvendelser. Men her er det rådgiverne kommer inn. Er det noe system, noen visjoner eller noen plan med tanke på publikumsdialog her? Eller er politikerprofilene kun skapt for ren, personifisert markedsføring? 

Jeg ser frem til å følge forskningen rundt dette temaet.